Også detta reisebrevet blir uten bilder, desverre. Vår gode og oppofrende IT-dude har til og med laget en førsteklasses bruksanvisning for meg, så jeg har litt dårlig samvittighet for å droppe bildene… men det klare vannet og stranda som vi bare har i en hel dag til frister mer enn å sette seg inn i det, så dere finner bildene i bildegalleriet… sus igjennom dem!

Les Saints (Martin)

Les Saints er flott! Vi ble her i litt over ei uke, det var ei flott øy med muligheter for å strekke på beina, sightseeing på flere fort og kose seg i “byen”. Øya lever av turister, og er skikkelig kommærsj men det tålte vi etter å ha vært lenge i sør karibien som er vesentlig fattigere. Iskrem, kjøttboller og mye annet kom på menyen, men det kostet! Det var godt å bare slappe av, ha god tid og lese bøker. I likhet med Martinique og Guadelope er Les Saints en fransk øy, men faktisk helt grei fordet!

Guadelope

Fra Les Saints til Point a Pitre på Guadelope så seilte jeg, Martin, med Uredd og Stian mens Anders seilte med Sølve på Goodyear. En fin avveksling og nydelig seilas! Vi kom fram på kvelden, og la oss mot normalt på ei bøye fordi det begynte å bli mørkt og vi uansett ville flytte oss tidlig dagen etter. Det var dørgende stille, ikke litt duving engang så vi sleit med å sove uten lullabyen vår. Vi lå like på utsiden av byen godt beskyttet av korallrev med kun en smal passasje til inngang, men det var en industrihavn et stykke på innsiden av oss med stor trafikk. Litt i ørska hørte vi at hundene på nabobåten begynte å bjeffe litt utpå natta, og Anders registrerte at vi hadde ei grønn bøye med lys like ved, men vi kunne jo ha snurret litt så han tenkte ikke noe mer på det. Litt senere kom det noen store bølger fra et containerskip som etter lyden å dømme var veldig nærme… Anders fikk ikke sove og måtte til slutt opp å tisse. Mens han sto der og tisset så gikk det opp for han at vi var aleine! Etter å ha blunket noen ganger så var vi faktisk på andre siden av bukta! Bøya hang fortsatt på foran, men det var også alt som hang på, tauet ned til moringen hadde ryki! Jeg skjønte fort at ting var i ulage og sto opp sjøl, tidsnok til å se et nytt containerskip passere mellom oss og der bøya vår hørte hjemme… Det får tankene i gang! Vi knøyt på bøya bak på båten og kjørte tilbake til de andre moringene. Vi prøvde å bakke opp skikkelig for å sjekke at denne moringen og tauet holdt før vi gikk å la oss igjen. Neste morra kom en av de ansatte i marinaen og skulle ha 10 euro for bøya, han fikk den løse bøya og en forklaring han forstod, sjøl om at han bare snakket fransk. Vi sjekket senere inn på øya og fikk fylt opp vanntankene våre gratis for tort og svie i tillegg til en skikkelig unnskyldning. Vi la oss på anker litt nærmere innløpet og er enda mer skeptiske til moringer nå.

Jonny kom to dager etter at vi nådde øya, han hadde i likhet med våre tidligere gjester snøkamuflasjefarge og så i våre øyne ikke sunn ut da vi møttes på flyplassen. Men det var et hjertelig gjensyn før vi dro tilbake til Goodyear for en skikkelig middag og en sundowner. Stemninga sto i taket da han åpnet gavesekken: Brunost, prim, makrell i tomat, leverpostei, masse ny musikk, hele årgangen med jakt og fiske, FHM, og gaver fra kjæreste, familie og venner. Takk alle sammen!

Vi lot Jonny få en rolig dag i båten for å venne seg til langturseilertempoet og bli skikkelig solbrent! Han fant fort langturseilerrytmen og sovnet på dekk mens vi var og handlet, og VIPS var Jonny griserosa Den eneste fordelen med å være på en fransk øy er at bilene kjører på riktig side av veien i motsetning til de fleste andre karibiske øyene, så vi leide en bil for å se oss rundt. Vi kjørte hele dagen og øya rundt og var blant annet innom en foss med et fall på 109m, det var ikke noe sparedusj! Vi kjørte oss også skikkelig vill, franskmenn er ikke videre flinke til å snakke engelsk, og enda dårligere på å forklare veien!

Vi blei liggende ei hel uke fordi det kom inn noen skikkelig store bølger, sjøl de lokale dro ut for å ta bilder av bølgene så vi bare tok livet med ro. Som gode nordmenn så beriket vi fedrelandet med en ny borg(se bilder) og fikk økt aktivitetsnivået noen hakk med fjellklatring i vår nye borg. På kvelden flyttet vi baren ut på stranda og grillet nydelig mat før det blei allsang rundt bålet og Jonny blei introdusert for den lokale rommen. Da sjøen roet seg litt igjen dro vi inn i et smalt sund, som lignet mest av alt en elv, den riktige betegnelsen er mangrovejungel og det er utrolig eksotisk! Lave grønne busker som henger ut over vannet, et rikt fugleliv og millioner med mygg! Vi tittet etter indianere og følte vi seilte på Amazonas i noen flotte timer. Da vi kom ut av mangroven så fikk vi et inntrykk av bølgene som hadde vært, det var grunt og bortsett fra to smale dypere renner så brøyt bølgene flere meter høye! Vi kom uskadde igjennom det dypeste partiet og rakk akkurat laget lunsj før Jonny husket at han pleier å bli sjøsjuk og måtte matet krabbene på en elegant måte. Etter å ha slappet av i noen timer kviknet han til, og klarte seg bra resten av turen til Montserrat

Montserrat

Detta er ei øy som er mest kjent for å ha en aktiv vulkan. På lang avstand så vi lavaen og aske som hadde rent nedover fjellsidene. Vi ble i to dager og fikk oss en guidet tur med Mr. Slim (se bilder) og den stolte taxien hans som passende nok het “Trust no cloud!”.Da vi fikk se at den tidligere hovedstaden lå begravet i aske slik at noen hustak stakk opp her og der så skjønte vi hvor navnet kom fra. To tredeler av øya var nå stengt av på grunn av fare for nye utbrudd. Dette førte til at mye av befolkningen ble evakuert, senest i 2002, og at Montserrat nå stort sett importerer alt de trenger for å overleve. Dette tok imidlertid øyas befolkning helt med ro da de er en Britisk eid øy, og tok det som en selvfølge at gode gamle England skulle støtte dem med det de trengte, og penger til bygge opp øya. Som Mr. Slim sa, det er jo deres ansvar… Etter to dager fant vi ut at øya stort sett hadde vulkanen og vise frem samt billig Oald Oak rum fra Trinidad (vår favoritt), så vi bestemte oss for å dra videre, litt tyngre en når vi kom.

Fra Montserrat så seilte vi til Nevis, Jonny gjorde en solid innsats som styrmann og fikk belønning i form av hvalsightseeing. Først hørte vi et brak, som viste seg å være et plask da vi så bakover og fikk se en kjempehval av ukjent art som hoppet nesten ut av vannet før den dro et klassisk magaplask! Den gjentok showet tre ganger, og Jonny fikk i likhet med Uredd mannskapet se sin første hval.

Nevis

Nevis var en vaskeekte karibisk øy, med den riktige sjela og de trivelige menneskene. Det var billig å spise ute så vi koste oss på resturantene der. En kveld så endte vi opp på en lokal bar litt utenfor allfarvei, det var mer en kjeller enn bar men de hadde billig øl. Det var kun lokale helter der og en heller tvilsom film ruller på en tv i det ene hjørnet. Da det var ganske trangt så benyttet vi oss av et bord på utsiden foran et vindu. Vi ble litt overasket da en uniformert politimann kom inn og bestilte seg noe å drikke, men alle var trivelige dog noen var sløvere enn andre. En av de lokale vi kom i kontakt med hadde en syltynn utdannelse innen elektronikk, Stian fra Uredd er også elektronikkmann så de fant fort tonen. På Goodyear hadde 12volts strømforsyninga til datamaskinene blitt ødelagt så vi trengte en ny del, det var ikke noe problem i følge vår nye venn: Dra til Brown Village og spør etter Rambo!!! Etter et par øl fikk vi beskjed om å ikke dra noe sted de neste 20min, noe vi ikke gjorde. Da ble vi jommen eiere av en gammeldags kassettspiller som visstnok skulle inneholde delen vi trengte. Vi var en lattermild gjeng som vinket til politimannen da vi forlot baren, med en meget godt brukt kassettspiller under armen! Den inneholdt desverre ikke delen vi trengte, men som Sølve påpekte, den ville blitt en nydelig korall… Den gikk i søpla dagen etterpå. Prisnivået var endelig på et lavt nivå etter alle de franske øyene så vi begynte å hamstre litt til overfarten. En helflaske med Old Oak Rum var nå nede i 24kr!!! Jonnys tre uker gikk mot slutten så vi hoppet over St.Kitts som etter sigende kun er en turistmaskin og seilte til St. Martin. (for et herlig navn!)

Reisebrev St. Martin og British Virgin Islands (Av Anders)

Vi var så heldige at vi greide å seile fra en svenske fra St. Nevis til St. Martin og det føles jo alltid bra å seile fra en svenske! Men så kom omsider tiden da vår glade gast Jonny måtte mønstre av og reise hjem. Vi holdt avskjedsfest som seg hør og bør og fikk omsider sendt han tilbake til gamlelandet. Verdt å nevne er flyplassen på St. Martin, den har nemlig egen jolleparkering rett ved flystripa! Så vi kjørte Jonny med Den Røde Fare (Jolla Vår) enkelt og greit rett på flyplassen. Ulempen ved enkel tillgang på flyplass var at ankringsplassen var på enden av flystripa og da har man ikke alltid matro… Tusen takk for godt selskap Jonny! Alltid stas å ha deg med ombord!
St Martin er ei lita øy som er delt i to. Nederland og Frankrike deler på godene og lever tilsynelatende i fred og harmoni. Hele St. Martin var på konkursens rand for ganske lenge siden. Måten de økonomisk fikk øya igang igjen var å ærklære hele øya for skattefri. Det funka helt fint, St Martin er en rik øy, men veldig kommærs. Amerikanere ferierer og shopper der i stor stil og alle cruiseship har lagt inn et pittstopp for de reisende der de kan bunkre gull og brennevin. Vi er jo fattige langturseilere så vi fikk ikke ta del i kjøpefesten, men det var til gjengjeld forholdsvis rimlig mat der så vi bunkra opp Goodyear for Atlanterhavet. Nå ser man knapt pyntestripa over vannlinja, hun ligger som en flodhest i vannet… Autopiloten (Ellen) har gjort en heroisk innsats som har styrt oss helt ned hit, men nå har den begynt å knirke å skrape så vi hadde bange anelser for å sette ut for atlanteren med skadeskutt selvstyring. Jeg har byttet motor på den og lodda litt i elektronikken så nå går den som en Toyota, men Ellen har fått en knekk i vår tillitt så vi kjøpte en autopilot i reserve. Selvstyring er absolutt unværlig når man skal være opp til 25 dager på havet. Ingen autopilot, ingen moro.
Under oppholdet vårt på St. Martin hadde vi bursdag og blei 26 år. Vi feiret med å ta oss en tur til Frankrike. Sølve og Bjørn var med og vi spiste iskrem, smakte på et par gode drinker, rusla litt i gatene og kosa oss. På kvelden dro vi tilbake til Nederland og spiste en bedre middag og hadde litt halloi. Morgenen etter tok vi avskjed med vår gode seilervenn Bjørn og båten Chili fra Danmark. Vi har seilet mye sammen siden Kapp Verde og opplevd mye sammen. Bjørn tar seg en sesong til i karibia og går sørover, men vi må vel nordover… Det går for alvor mot slutten av seilasen, og det er fler og fler vi må si farvel til istede for på gjensyn! Mange flotte mennesker har vi møtt!
Vi føyk en tur innom et casino med noen skarve dollars i lomma for å se hva det hadde å by på. Vi er bedre på motvind og reving og sånt. Vi skjønte ikke helt reglene på de store borda så vi endte opp på enarma banditter… Men det var klasse over casinoet, selv med ryggsekk, slippers og t-skjorte blei vi servert gratis øl og vartet opp! Ellers gikk det med en del tid til å flotte opp Goodyear så hun atter var klar for Atlantern.
Seilasen over til øygruppa British Virgin Islands gikk knirkefritt. 90 nautiske, akkuratt som en svipp til Skagen. Vi kasta anker på Virgin Gorda. Her er det presis som å seile i Oslofjorden! Øyene ligger tett og det er stort sett flatt vann hele tida, litt trekk midt på dagen og vi suser avgårde! På Virgin Gorda gikk vi tur til ei gammal koppermine fra 1700 tallet. Det var lett å se at berget omkring var rikt på kopper da overflaten på mange av steinene var grønne av irr. Det var bare ruinene av det som en gang var kopperindustrien, men ved hjelp av noen plansjer fikk man et godt inntrykk av hvordan det gikk til. Tungt arbeid og slaver er vel stikkord… Vi gikk videre til The Baths, ei strand tatt ut av feriekatalogen. Det var fin snorkling, masse fisk og mange artige steinformasjoner. Sikten i vannet er upåklagelig, ca 30m! Det var også en hel del grotter og huler langs strada som var veldig eksotiske. Lyset kom inn og lagde fine brytninger i vannet og man kunne brått gå seg vill i labyrintene. Deilig å ligge å plaske litt i skyggen i disse grottene, vanntemperaturen ligger jamt på 27 grader.
Fra Virgin Gorda kappseilte vi med Uredd. Stian og Martin seilte Goodyear mens Sølve og Jeg seilte Uredd. Artig å seile Uredd som har en del andre løsninger enn hva jeg er vant med på Goodyear. Annerledes å seile med ratt og riggen er helt annerledes arrangert og jeg fikk jo ett og annet hint og triks fra Uredd. Ureddbåten vant til en forandring seilasen, kan det ha sammenheng med at vi i Uredd strammet litt ekstra på Cunninghammen? På neste øy, Salt Island var det duket for dykking. Reklamen skrøyt på seg at det skulle være ett av verdens ti beste vrakdykk. Martin, Sølve og Stian ga meg dykkersertefikatet etter en halvtimes testing på grunna før vi leide oss dykkerflasker og hoppet utti. Vraket hadde ligget på 5 til 30 meters dyp og var 150 år gammelt så det var ganske medtatt. Det var for det meste spanteverket igjen og grove konstruksjoner som propell, mast osv. Men vel så facinerende var det rike livet av fisker, krabber, skilpadder og langusta (Hummer)! De aller fleste artene er veldig vennelige og litt nysgjerrige, men man må ha respekt for den fryktingytende murenen og tanngarden til barracudaen! Vi kom ut av det med livet i behold, slapp unna dykkesyken og var en flott opplevelse rikere! Fra Salt Island bar det videre til Tortula der det blåste opp til sjørøverfest i det ni norske seilbåter samlet seg og hadde “full moon party” på stranda. Alltid trivellig å møte landsmenn i samme ærend, det er en fin gjeng med norske seilere her nede! Vi hadde et pittstopp i Road Town der vi provianterte litt og fiksa småting på båten. Det beste som er å si om Road Town er at det er billig kinamat. Så seilet vi videre til Jost Van Dyke, et sydhavsparads helt nord i Øygruppen. Der fikk vi et trivelig gjensyn med Harald og Hilde på Mañana. Noen fine dager der altså!
Og nå er vi tilbake til Virgin Gorda. Nå er det to dager med det som må gjøres før vi setter seil 1 mai over atlanteren. Det er rart med det, man blir liksom aldrig helt helt klar. Det er alltid noe som bør gjøres, men nå er “to do” lista kokt ned til vasking av klær og litt småtteri. Vi tenkte vi skulle avslutte vårt opphold på Anegada, den nordligste øya på vår ferd i karibia. Der skal vi ha et siste måltid på land, tror jeg går for en langusta, og så er det den lange veien hjem morgenen etter. Det er ikke så lett å si hvor mange døgn vi beregner over til Azorene. Det kommer an på om og hvor vi finner passaten. Det er også stor sannsynlighet for å treffe på stilla og da går fort dagene. Vi har rekkevidde på rundt 500 nautiske ( 3 til 4 dager) for diesel men det monner ikke allverdens… Har proviant ombord for 40 døgn, men håper på å bruke omtrent 25 døgn over til Azorene.