(beklager, bildene til reisebrevet kommer senere. Det er mye kluss med serveren til hjemmesiden fortsatt. Skal få lagt ut bilder i fotoalbumet snart)

Januar (Av Anders)

I januar fikk vi oss en real smell. Eller rettere sagt; Goodyear fikk et par smeller og vi fikk en masse strev med å reparere og holde Goodyear flytende. Men heldigvis er de fleste av oss mennesker konstruert slik at etter å ha gått på ei tue og lidd nederlag så kommer det først en kort stund der man er ganske sår og lei, men ikke så rent sjelden klarer man å le av det hele når utfallet er bra og man har fått det hele litt på avstand. Det var et par dager i januar da vi ønsket oss så langt bort fra Goodyear og karibia det er mulig å komme, men det er over for lengst nå, vi lever herrens glade dager og er tilbake i toppform. Vinden har snudd, sola skinner og det hender faktisk at det er et par duggfriske i kjøleboksen, og da er det slettes ikke så værst å seile Goodyear!

I starten av januar seila vi fra Tobago og ned til Trinidad for å ta Goodyear ut av sjøen for vedlikehold. Goodyear skulle stoffes og nye wiere i riggen monteres. Lett match tenkte vi, men som det har hendt før blir Goodyear litt grinete når hun forlater sjøen, så det dukket opp en hel masse andre store og små ting som måtte gjøres. Vi var ved godt mot men hadde to veldig travle uker der nede i Trinidad for å få ting på stell. Nå skal det sies at ting går ikke så fort unna her i tropene, når man har 38 grader inne i båten må man innimellom ta seg en pause. Det sinker også arbeidet en smule at boatyarden er full av andre langturseilere som også er mer glad i å seile enn å skru, og derfor tar med seg en kald øl over til naboen som selvfølgelig er klar for en kald en i skyggen.

Siden vi hadde henda fulle med Goodyear når vi var i Trinidad ble det ikke så mye vi fikk sett av Trinidad. Men vi var en tur inne i hovedstaden Port of Spain en kveld for å se på karnevalsforberedelsene. 17 Mai bleikner når man ser hva innbyggerene i Trinidad steller i stand ved det årlige karnevalet. Vi var der to-tre uker før karnevalet og folk var i full gang med
forberedelsene. Vi besøkte flere kostymemakere, arrangører og et steel pan band. Kostymene varierte fra et par gram med fargerike stoffer akkuratt der man må ha det, til enorme kostymer som krevde stilas og hjul og en kjempeinnsats for å bære dem. Og for noen jenter som bar kostymene! Ai, ai, ai! Det hele tok seg veldig bra ut! Det er mye prestisje i å ha de flotteste kostymene i den klassen man stiller, så her gir man alt hva man har! Steel pan bandet var en mektig musikkopplevelse. Steel pan er gamle oljefat som er modifisert til trommer, flere steelpan danner et slagverk. Når man står foran et orkester på oppimot hundre trommer sier det seg selv at lyden er overveldene. Rytmene er rimlig enkle og gjentar seg selv ganske ofte og man ender fort opp med at kroppen gynger i takt med musikken. Innlevelsen til trommeslagerene var total, ung og gammel gutter og jenter sto om hverandre og slo løs på trommene!

Rundt 20 januar var vi omsider ferdige med Goodyear og klar for sjøsetting, klar for vedlikeholdsfri seilas og lette vinder. Men det blir jo ikke alltid sånn man har tenkt det. Ut fra Trinidad fikk vi kuling og fosset nordover, lykkelige over at slitet var over, nå ventet det søte liv. Men litt over halvveis til Union Island som var vår destinasjon kommer det et vanvittig smell inne i båten. Martin som hadde frivakt lå og sov nede i båten går fra drømmeverden til evakueringsplan på et sekund. Han står nyvåken i cockpittluka og lurer på hva som skjer. Jeg har ikke peiling, men masta har fått kraftig slagside og wirene i riggen henger å slenger. Vi får revet i en fei og berger heldigvis riggen. Det tok litt tid før vi fant ut at masta hadde spjæret over mastefoten og derfor blitt noen cm kortere. Vi forstår fort at dette blir dyrt, lar seg ikke reparere hvor som helst og kommer til å ta tid å få i orden. Vi starter motoren og søker nødhavn på Grenada. Rimlig deppa stevner vi inn i Prickly Bay på sørsiden av Grenada. Her vet vi at det finnes en Boatyard og de har kran og mulighet til å få heisa masta ut av båten. Det ligger allerede tykt av charterbåter i lagunen så det tar litt tid å finne et passende sted å ankre opp. Omsider lar vi ankeret gå og er klare til å puste letta ut. Men når vi bakker opp for å få gravd ankeret ned i grunnen tar ikke ankeret tak så vi må prøve igjen. Charterturiustene aner problemer for de nyankomne og er raske til å blande seg en kald rumpunsj for å så og sette seg på dekk for å se hvordan vi løser situasjonen. ( Langturseilere er av natur skeptiske til charterbåter. Å seile charterbåt er litt som å stille dopa i OL og alle vet det) Uansett så er situasjonen den at på ankeret har vi fått på en kjempestor seilmast som vi ikke får huket av ankeret, og det er svintungt å jobbe med! Vi får omsider masta til overflata og jeg må utti med tau og gode ideer for å få koblet det av. Det blåser som nevnt en liten kuling så masta blir nå og da tatt av vinden deiser inn i skutesida. Det blir stygge sår. Beina mine blør etter tøffe tak med masta, men vi får omsider masta av og får ankret opp. Vi går rett å legger oss. Det har vært en dårlig dag på sjøen.

Vi har et svare strev med en kranglete manager på Boatyarden. Han er lite sammarbeidsvillig, for av vår 35 år gamle skute og våre ubarberte ansikter lyser det nemlig ikke lettjente dollars. Men vi får til slutt avtalt tid og svindyr pris for å få masta ut av båten. Kransjaføren som er sånn passe høy på sin ganja røsker masta av Goodyear i en fei mens vi står med hjerte i halsen. Etter en harhendt behandling ligger til slutt masta horisontalt på bukkene og vi kan starte jobben. Vi får en kvasisveiser til å forlenge mastefoten med det vi må kappe masta for å komme til “frisk ved” Det ble en dyr og arbeidskrevende jobb. Når dette endelig er klart og vi får masta på båten igjen kommer en ny overaskelse: Styrbord salingshorn har begynt å spjære ved vantfeste. Ny runde med kvasisveiseren som må lures igang med whisky for at vi kan komme litt lengere foran i køen og få reparert salingshorna. Det begynner nå og haste, Olav og Henriette kommer på besøk 1 februar på en helt annen øy og da hadde det vært litt stilig om Goodyear var seilklar og vi kunne få litt tid sammen. Det ble mye tenners gnissel og venting på å få salingshorna klare.

Men mens vi venter på å få salingshorna reparert kommer den norske seilbåten Marelia fra Fredrikstad og Harmonia fra Oslo inn og legger seg for anker. Det ble en kjærkommen adspredelse å dra på sightseeng med de på øya etterfulgt av en bedre middag Marelia spanderte på oss! Vi begynner å se lyst på livet igjen, snart klare for seilas! Vi fikk salingshorna, rigga riggen i mørket klare til å seile til Bequia ved soloppgang. Neste morgen kommer og martin som har hangla litt i det siste er helt på knærna, han ligger mer eller mindre rett ut, men vi blir enige om å gå, vi må det om vi skal nå gjestene våre. Heldigvis har vi bare en fin bris og sola skinner så jeg seiler mens martin er skral i køya. Uttpå dagen tygger Martin Paralgin forte som det skulle vært nonstopp. Han har det ikke bra. Men Martin blir etterhvert såpass at han kan ta ei vakt og jeg får noen timer på øyet.

Etter to timers søvn er det min tur igjen. I det jeg setter føttene mine på dørken går det opp for meg at vi tar inn mye vann. “Har du peiling Martin, vi lekker jo som ei sil! Jøss sier martin, jeg har jo akkuratt lensa!” Jeg starter forfra for å sjekke hvor vi tar inn vann fra. Alt ser bra ut. Jeg beveger meg raskt bakover og finner synderen. En solid pissestråle står ut av babord skroggjennomføring til selvlenseren. Jeg finner frem noe sika og teip for å gjøre en midlertidig tetting. Men i det jeg skal løfte ankeret ut kommer jeg borti skrogjennomføringen som er så dårlig at den brekker tvert av. 1,5 toms stråle asurblått hav strømmer inn i båten! Etter to sekunders apati kommer jeg til hektene igjen, det er på tide å få tettet hullet. Boksershortsen min er det første som presses ned i hullet mens Martin finner frem en passende treplugg. Men det sitter fortsatt igjen en del messing i hullet så det er ikke helt rundt. Løsningen blir at boksershortsen brukes som pakning rundt trepluggen og det holder sånn passe tett. Frem med pilotboka å finne ny boatyard, Goodyear må påny ut av sjøen for å få skiftet skroggjennomføringa. Planene gjøres om, nå gjelder det å ikke gå ned før vi kommer på land. Martin sover på dørken og fungerer som levende flottør som sier fra når det er på tide å lense… Så mot slutten av seilasen opp mot Rodny Bay der det er boatyard smeller det rundt ørene våre igjen. Kutterstaget har løsnet og flyr som et prosjektil rundt og knuser det den kommer over. Strekkfisken henger på enden så det er en ganske tung hammer som suser rundt! Vi blir heldigvis ikke truffet, vindmølla overlever tøff behandling av strekkfisken men solcellepanelet knuser. Penga flyr når man cruiser i karibien….

Neste morgen står jeg klar på kontoret til havnekapteinen, han forstår alvoret og vi kommer på land i løpet av formiddagen. I løpet av dagen får vi byttet skrogjennomføringen. Siste skuddet for baugen i januar blir ikke dette med solcellepanelet, for der på land får vi ikke stengt utløpet til septiktanken. Hvilket resulterer i at jeg må demontere mer eller mindre all pentry på dass for å komme til den ødelagte ventilen. Septiktanken er halvfull og for å gjøre arbeidsplasen fullkommen lekker det ut et par liter gjæra septik ut over hender og verktøy. Helvete er lokalisert i tid og rom i tre stive kvarter der inne på dassen til Goodyear. Jeg lengta hjem til steinrøysa den kvelden… Men vi fikk jo fiksa detta au, og på morgenen den 1. februar setter vi på ny Goodyear på sjøen.

Grunnen til at masta spjæra over mastefoten er ganske enkel. Masta er av aluminium, mastefoten er av syrefast stål. Dette står ofte badet i saltvann, og kjemiens lover sier at aluminiumen blir spist opp av det syrefaste stålet. Nå har masta stått på mastefoten i 35 år, og lengere enn det tenker man ikke når man konstruerer båter. Salingshorna har egentlig samme problematikken. Wieren er av syrefast og ligger an mot aluminiumen. Men nå er det reparert, og vi er klare for 35 nye år! Hva angår skroggjenomføringen var det ankerstokken som hadde falt ned på plusspolen på forbruksbatteriet, mens plogen på ankeret lå an mot skroggjennomføringen. Motoren og akslingen er jordet til minuspolen. Avstanden mellom proppellen og skroggjennomføringen som røyk var bare 30cm, og denne elektrolysebehandlingen spiste opp skroggjennomføringen på 10-12 timer. Skroggjenomføringa går altså på tabbekvota.

Selv om januar bare var seilas mellom boatyardene og hinsides mye jobb ser vi nå i mars egentlig positivt på at alt dette plunderet kom i januar og ikke på tilbaketuren over atlanteren! Vi er også veldig fornøyd med hvordan vi takler situasjonene der ute på havet når ting virkelig skjærer seg. Eventyret kunne fort vært over om vi hadde nølt med hva vi skulle foreta oss. Det gir oss en god følelse nå før tilbaketuren at vi har fått reparert og fikset Goodyear så den er tilbake i toppskikk. Sånn er langturseilnig, det går som på bøljan, litt opp og ned.

Februar og besøk!

(Av Martin)

Etter en stressende formiddag lå vi endelig på brygga i Rodney bay, så da var det bare å begynne og leite etter flyplassen! Vi tok en lokal buss til hovedstaden der vi byttet buss, og før vi visste ordet av det satt vi vist på med skolebussen! En full minibuss med knisende ca 12år? gamle jenter syns det var kjempestas med langturseilere med på lasset. Vi rakk frem like før gjestene våre strente ut i ankomsthallen. Olav og Henriette hadde da vært på reisefot i over et døgn allerede, så vi praiet en drosjesjåfør som skulle ta oss til Rodney Bay “Smoki`n fast!”. Det gikk unna, Henriette er ikke vant til å kjøre på venstre side og det var tett med tullinger på veien den dagen så hun fikk gispet og oiet fra seg. Sjåføren bedyret at det var få dødsfall på veiene der, noe vi tviler sterkt på!

Vi rakk tilbake til Goodyear slik at vi rakk en “sundowner” før vi dro på pub\resturant med Uredd. Det ble et par øl og noen Mojitos før Henriette og jeg trakk oss tilbake da hun hadde sovet dårlig på flyet og var trøtt. Anders, Olav og Uredd dro på “Jump up”, eller gatefest med grillings og full pakke. Det gikk unna! Dagen etter tok vi det rolig, avklimatiserte gjestene og handlet inn godt med proviant for to ukers seiling. Søndag 3. februar dro vi tidlig fra Rodney Bay og St.Lucia og seilte forbi St.Vincent til Bequi. Henriette blei litt sjøsjuk når vi seilte mellom øyene og det var litt bølger, men kom sterkt tilbake. Utenfor Wallalaby bay, bukta der “pirates of the caribbean” filmene er spilt inn dristet hun seg til å bade ved å henge etter badestigen til Goodyear mens vi seila! Tøft gjort (Dissa haisommer filmene har satt spor…). Bequi var et ålreit sted å være- varmt, klart vann og lange strender. Selv om det var en del turister klarte vi å kose oss på land også, fordelen var jo at det var en del resturanter og barer på stranda. Dagen etter vi ankom Bequi kom den norske båten Orion med Thuva og Olav som vi traff i Cascais forrige gang Henriette var på besøk. Det ble flere hyggelige kvelder ut av det!

Den andre dagen tok vi taxi opp til et høydedrag hvor det skulle være et gammelt fort. Fortet var ombygget til hotell og ikke noe å se på, men utsikten over Grenadinene var fabelaktig! Taxisjåføren trodde ikke på oss da vi sa at vi skulle gå ned igjen, og lo litt for seg sjøl da han kjørte ned igjen. Tydeligvis ikke hverdagskost for han med spreke norske turister. Turen ned var interesang den, med god utsikt over bukta og båten, masse spennende trær og busker og en byggestil som avviker sterkt fra den norske. Tredje dagen skulle Henriette og jeg ha en lang stranddag, vi hadde pakket litt snacks og drikke, tatt med bøkene våre og var klare til å slappe av. Skjebnen ville det annerledes. Etter å ha blåst opp luftmadrassen og fått opp varmen skikkelig skulle vi bade. Stranda var iddyllisk den, ganske smal med jungelen tett inntil. Da vi fikk kastet oss i vannet og jeg kom meg et par meter ut snudde jeg meg mot Henriette da jeg så en svartkledd mann hoppe ut av jungelen, ta sekken min og legge på sprang inn i jungelen. Jeg var ikke så langt unna (8-10m)og begynte å svømme tilbake i det han tok i sekken min. Jeg ropte etter han og la på sprang inn i jungelen. Jungelen var ganske tett og jeg så ikke spor etter tjuven så jeg løp rett inn i det som så ut som noe slikt som en sti. Jeg så aldri sekken eller tjuven igjen, han var naturligvis lommekjent og lurte seg unna. I et naivt håp om at han hadde kastet fra seg sekken da jeg tok opp forfølgelsen så trålte jeg området, uten resultat. Henriette ble naturligvis bekymret da jeg forsvant inn i jungelen etter tjuven og ikke kom tilbake med en gang. Sekken var borte, og det kjedelige faktum at det nye kameraet Henriette hadde fått til jul og tatt over 300 bilder med fra turen så langt var borte! Det samme var mobiltelefonen min som vi skulle sms med Olav med slik av vi kunne avtale henting med dingyen, sekken min og en del annet kjekt-å-ha-på-stranda ting. SURT! Det ble en lang svømmetur tilbake til Goodyear. Jeg tok dingyen tilbake til stranda for å hente resten av tinga som tjuven ikke hadde fått med seg og forhørte meg med ei dame som solgte t-skjorter et stykke fra der vi hadde sakene våre. Hun hadde ikke sett noen eller noe mistenkelig men sa de var plaget på den stranda med tjuver som stakk av med vesker, ryggsekker og annet de kunne få tak i. Av alle ting møtte jeg en fullt uniformert politimann når jeg tok ut lufta av luftmadrassen! Jeg kjørte han tilbake til byen med jolla og sa jeg skulle komme opp på politisjasjonen og anmelde saken når jeg hadde hentet Henriette. Det var litt av en politistasjon! Da jeg kom og forklarte hva det gjaldt spurte politimannen om jeg ikke hadde pistol? Vi fikk rett og slett beskjer om at vi burde ha skutt tjuven! Det var fem høylytte mistenkte som var fra seg av raseri som gjorde stemninga ganske spesiell. Han ene hadde blitt tatt på fersken med en stjålet mobiltelefon i lomma, som en turist kom og fikk tilbake. En annen hadde vært i et basketak og hadde mistet halvparten av rastaflettene sine i tillegg til lommeboka, noe han sverget på at han skulle ordne opp i så fort han kom ut. Henriette ble med politisjefen inn på kontoret hans og forklarte hendelsesforløpet, jeg ble sittende i resepsjonen og gjøre det samme. Den karibiske rytmen og effektiviteten gjorde sitt til at det hele tok over to timer! Da vi endelig ble ferdige og ville ha med en kopi av anmeldelsen slik at vi hadde noe å vise frem til forsikringselskapet ble vi forkart at det måtte vi søke skriftelig om til politikontoret på St.Vincent, som avdelingen var underlagt! Litt merkelig da jeg forklarte innledningsvis at jeg ikke hadde stor tro på at noen av sakene våre dukket opp igjen, men trengte en anmeldelse i forbindelse med forsikringsselskapet. En sur lærepenge, dette er første gangen på turen at vi blir frastjålet noe. Livet, og ferien går videre.

Etter flere deilige og en sur dag på Bequi seilte vi videre til Tobago Cays, et paradis tatt rett ut av postkortet. Det var hvite strender, palmer, koraller og skikkelig karibisk idyll. Vi snorklet, latet oss på stranda, gikk tur på øyene og koste oss skikkelig sammen med Orion som kom seilende dit dagen etter oss.

Det nærmet seg immidlertid slutten av oppholdet for Olav sin del, så vi seilte en dag opp til Bequi og så enda en dag opp til St.Lucia igjen. Det var meldt mye vind, men flyene går uansett de så vi satte ut. Mellom St.Vincent og St.Lucia møtte vi kulingen. Gjestene fikk husket seg godt, og da en bølge slo over dekk og vannet rant inn luka ante vi at gjestene lengtet seg bort, men de klaget ikke et sekund! Vi kom fram til Soufrier på kvelden og ble tatt imot av Uredd og Manjana som allerede lå på bøyer der. Manjana stilte med sundowner for de som trengte det. Godt å treffe igjen kjente båter! Vi la oss på bøye midt i et naturreservat, oppå et korallrev. Det ble det mye snorkling ut av! Sølve på Uredd har bursdag på Valentines Day, 14.februar(Samme dag som Åshild hjemme i Norge, grattis med dagen som var Åshild!). Dagen ble behørig feiret med mat på KFC(sølves ønske) og ballongfest hos Uredd. Da ballongene var borte (skipperknute…) fortsatte vi til Manjana. Det ble raskt kjempestemning med to gitarer, et bursdagsbarn, en bursdagskake, noen flasker rødvin, kald øl og en dæsj rom. Det ble allsang langt inn i de små timer, vi er veldig glade for at Henriette og Olav fikk med seg dette. De har truffet båtene Uredd, Chili, Manjana og Orion som vi har seila med tidligere, og jeg tror de fikk et innblikk i noe av det som gjør turen verdt alt strevet!

15. februar drar Olav hjem igjen med gode minner og en stor telefonregning. Det koster å dra på langtur når du er nyforelsket . Henriette og jeg isolerer oss litt den siste uka hun er med oss, vi tar inn på hotell og nyter å bare være to. Vi finner flere fine strender og nyter livet. For å toppe det hele spanderer foreldrene til Henriette en natt på Mago Estate hotell. (www.magohotell.com, lekkert!) Tiden går så altfor fort, vi går en tur sammen med uredd til en aktiv vulkan og bader i varme kilder og vips! Tre uker er gått og hverdagen inhenter Henriette. Det er vondt å si hadet på flyplassen, det er lenge til neste gang vi sees.

Sammen med Uredd tar vi oss nå nordover, til Martinique, Dominika og videre mot Guadelope. Vi får noen dårlige nyheter underveis, Vegar får ikke fri fra jobb, hus og oppussing og Monika kommer ikke fra Jamaica. Den gode nyheten er at Jonny kjøper flybillett og kommer på besøk fra 11 til 30 mars, storveis! Nå ligger vi ved The Saints, en øygruppe rett sør for Guadelope sammen med Uredd og har ferie. Herlig! I gårkveld hadde vi et ludomesterskap det luktet svidd av, Sølve ble kronet ludomester hårfint foran Stian. Vi driver å undersøker mulighetene for å arrangere en reggatta med Hobie Cat (små seilbåter) sammen med Uredd… Bør bli skikkelig artig!

Takk for besøket Henriette og Olav, velkommen Jonny