Madeira

Da vi kom fram til Madeira lå øya skjult i et tykt lag med dis, så vi måtte ganske nærme for å se øya. Vi dro rett til Funchal, som er den største byen på øya. Vi gledet oss til å sette beina på land igjen, men gleden ble kortvarig da marinaen var full! Båtene som skulle over med ARC seilasen tok opp de få gjesteplassene som fantes. Vi ble derfor liggende på dregg på utsiden av marinaen, et dårlig alternativ da bunnforholdene var langt fra ideelle! Vi dro derfor dagen etter til Quinta do Lorde, en ny marina langt fra.. alt! Marinaen var lukseriøs på alle måter, den flotteste så langt, bortsett fra at vi ikke fikk kjøpt annet en pils på den tilhørende baren. Etter å ha lest Uredd sitt reisebrev fra Madeira skulle vi leie firhjulinger! Vi hadde nesten ikke pratet om annet på turen over fra Cascais. Etter å ha forhørt oss flere steder var det klart at planen vår gikk i vasken. Vi måtte ha eget sertifikat for 4-hjuling, Uredd hadde vært på Porto Santo, et halt dagsseilas i motvind og motstrøm. Ettersom portugisk lov er ganske vrien fikk vi nei til å både leie lett motorsykkel OG moped! Vi måtte faktisk ha gyldig mopedsertifikat for å få leie moped, uansett hvor mye vi protesterte og godsnakket kom vi ikke noe vei. Vi fikk til slutt leid en bil i to dager og kom rimeligere ut av det en å leie EN moped i to dager! Da måtte vi se igjennom hendene med at det var en Cheverolet Matiz, en tresylindret asiatisk sak med dårlig synkronisert girkasse.

Etter å ha fått gode tips fra turistinformasjonen i Funchal dro vi på tur, vi skulle gå to “Levadaer”. En levada er en sti som går langs de mange kunstige vannveiene som fordeler ferskvann ut over den grønne øya. Turen var overraskende bra, levadaen var hugget inn i bratte fjellsider og vannet gjorde at det var et kjølig drag mens vi gikk og at naturen var skikkelig frodig.

Den gode lukten fra trær og blomster var en velkommen adspredelse! Alt vi hadde hørt om Madeira stemte: Det er varmt der, og øya er bratt med smale veier. Bilen gikk for det meste i annet gir, både opp og ned. Vi kjørte på veier som ALDRI hadde blitt godkjente hjemme, skiltingen var mangelfull på det beste. Men det var mye å se på når vi kjørte oss bort Den andre dagen med bil så kjørte vi helt på toppen av øya, til Pico Grande, etter halvannen times gåtur sto vi på toppen, utsikten var fenomenal! Turen ble ikke slik som vi hadde trodd: Det var en smal betongvei omtrent hele veien til topps, der det var bygget store plattformer man kunne stå på for å nyte utsikten.

Veldig fint for de som kommer rett fra soffan hjemme, men litt tamt for fjellfanter fra Norge. Da toppen var godt befolket og ikke det vi hadde håpet på fant vi oss en ok topp et stykke fra stien hvor vi spiste lunsj og kokte kaffe. For og si det sånn, det finnes mer enn ett album hvor vi sitter å spiser lunsj i nå! På vei ned igjen møtte vi det lokale jaktlaget på kaninjakt. Med med mildt sagt ullen våpenføring og jakt fra stien hvor turistene gikk lignet dette ikke mye på rypejakta hjemme!

Etter å ha straffet Matizen vår opp og ned bratte fjell i to dager skulle vi fylle tanken før vi leverte den tilbake. Bensinmåleren var vi sikker på var ødelagt, for den viste full tank. Overraskelsen var stor da det bare gikk på åtte liter bensin! Ser du bort fra kjørekomfort og trenger en byracer er dette en bil som du kan kjøre med grønn samvittighet! Den siste kvelden før vi skulle dra ankom “ariel”, en nordisk folkbåt på 27 fot fra England. Vi gav dem kartet vi hadde kjøpt over Madeira og pratet en del sammen, de er den minste båten som skal seile med ARC seilasen i år. Vi er glade for at vi har Goodyear! Tidlig neste morgen dro vi med fulle drivstoff og vanntanker, godt med fersk mat og bra vind. Rett utenfor marinaen satt vi seil, som ble stående helt til vi kom fram til Gran Kanaria! Deilig seilas

Kanariøyene

Etter en rask seilas på to og et halvt døgn fra Madeira nådde vi Gran Canaria og Arginigin. Vi la til på den lokale fiskebryggea for å pumpe opp jolla og gjøre klar anker og ankerkjetting. Mens vi rigget utstyret kom fattern gående! Det var godt å se han igjen, men han ble straks satt i arbeid med å pumpe jolla. Det var ventet flere fiskebåter inn på bryggeplassen vi lånte. Vi fikk ankret opp og stakk ut på ei pizzasjappe, vi hadde mye å fortelle om og ville høre hva som var på agendaen hjemme.

Fattern var på besøk i ei uke og vi hadde en kjempefin tid sammen! Dagene gikk stort sett med til avslapping, snorkling og soling på formiddagen og på kveldene spanderte fattern mat på resturant hver kveld! Utrolig luksus. Vi hadde også fordelen at fattern lå på hotell og vi fikk låne fasilitetene. Hver kveld startet vi med en deilig dusj etterfulgt av kald pils på verandaen før trioen var klar for mat og resturantbesøk. Fattern hadde også med seg kjærkommen proviant i form av grovmel, toroprodukter og diverse hermetikk. Genialt med litt norske matvarer for de lange etappene som kommer!

Vi bodde selsagt i Goodyear, og på kveldene sjøsatte vi jolla og kjørte ut til Goodyear som lå for anker. Dette gikk bra helt til vi en kveld på stranda under sjøsetting av jolla ble stoppa av væpna Guarda Sivil! Med lommelykter opp i ansiktet og alvorlige miner ble vi anholdt og utspurt om våre hensikter på standa rundt midnatt. Jeg trodde det først gjaldt feilparkering av jolla eller noe i den duren, men da han etterhvert forsto hva våre hensikter var ble han litt rundere i kantene. Konstabelen forklarte at de hadde tatt fire illegale afrikanske flyktninger på den stranda denne kvelden, og de ventet 16 til. Det er faktisk et stort problem på canariøyene med afrikanere som kommer inn illegalt. Det er heller ikke uvanlig at døde afrikanere flyter i land etter å ha hoppet av båter der de har vært blindpassasjerer men ikke klarer svømmeturen inn til land. Triste greier, og vi forstår at vi nærmer oss en annen verden -Afrika.

Vi vil takke fattern for alle den gode maten, den varme dusjen og for et kjempehyggelig besøk! Godt å se deg igjen!

På lørdagen var tiden inne for utflukt på land. Når det gikk opp for oss at vi kunne kjøre 125ccm på bilsertefikat var ikke valget vanskelig, det ble utflukt på lettmotorsykkel! Martin og jeg var med ett 16 år igjen da vi fikk stablet oss opp på doningene. Det bar rett ut på motorvei for å teste bunndrag og toppfart! Etter snaue tre måneder i traktorfart ombord i Goodyear gikk dette styggfort! Overraskende godt drag i bunnen, fin toppfart (120kmt), men naturligvis ikke så mye å hente på slutten. Men det gjorde ingenting forde vi skulle opp på øyas høyeste fjell (ca 1800moh) og det var krøtterstier så det var bunndrag vi trengte. Utrolig fin og aktiv kjøring opp bakkene, vi stortrivdes! Her inne i landet var det også litt mer lokalbefolkning og kultur enn de turistifiserte plassene langs sjøen. Vi var innom flere lokale sjapper, butikker og bensinstasjoner. Her inne tar de livet med ro! Det var frodig på nordsiden av øya, det er her nedbøren kommer fra, mens sørsiden var rimelig solsvidd…. Vi var trøtte i baken da vi leverte fra oss syklene på kvelden, nærmere 8 timer på salen var igrunn nok…

På søndagen var det klart for gjensyn med Liv Berit og Nils Olav! Vi ankret opp i bukta utenfor Anfi Del Mar. Det hadde også en del andre norske seilbåter gjort, og vi telte 6 norske seilbåter i bukta!! Det var flere enn hva vi hedde sett tilsammen på hele veien ned hit! Veldig trivelig å hilse på de andre norske seilerene! På kvelden møtte vi Liv Berit og Nils Olav, kjempekoselig å treffe de igjen! De var jo godt kjente med båten da den under hele oppussingstiden har stått i gården deres! En milepæl og ligge i bukta utenfor Anfi, noe vi har snakket mye om under oppussingen. Derfra bar det på resturant og vi spiste nydelig mat og drikke. Vi lå utenfor Anfi i tre dager. På dagene jobbet vi med forberedelsene til seilasen ned til Kapp Verde. Vi fikk et gjestekort av Liv Berit som ga oss tilgang på dusj og en del andre fasiliteter og vi begynner å bli ganske bortskjemte nå. Både frokost og middag spiste vi med Liv Berit og Nils Olav. Vi må takke for mye god mat og drikke samt noen kjempetrivelige kvelder!

Torsdag 7 november var vi klare for seilasen ned til kapp Verde.

Kapp Verdeseilasen:

Jeg syntes ikke det så så langt ut da jeg så på globusen, men her nede er lengdegradene mer kompakte pga jordkrumminga og det er faktisk et godt stykke. Dette legget er faktisk like langt som Oslo-Murmansk i direktelinje.

Vi har blitt rimlig rutinerte nå, og vi vet hva seilas i passaten har å by på. Det har vært stabilt bra vær så vi aner finfin seilas. Vi gikk for motor to timer ut fra land før vi plukket opp litt vind og stengte av kverna og fikk opp seila. Det var ikke så mye vind til å starte med, men vi fikk til en fin kryss og gjorde ca 5 knop. Etterhvert dreide vinden nordover og vi kunne sløre. Dette ga oss en anledning til å teste det nye seilet Nils Olav hadde med ned, en gammel stagenoa fra en Ballad. Vi setter doble forseil og seiler såkalt “salmebok” Det viser seg å være en behagelig og vedlikeholdsfri seilføring. Vinden kan variere 120 grader bakfra uten trimming og mekking -En vinner! For å få litt variasjon setter vi opp spinnakker og genakker og får litt ekstra fart, men det blir en del trimming og vi går etterhvert tilbake til “salmebokseilføringa”. Strømmen er også på lag og vi har 1,5 til 2 knop med oss hele veien. Det er en fin trøst når vinden innimellom dabber litt av. Ombord får vi tiden til å gå med lesing, matlaging og vi begynner på spenningsserien 24 som vi har med på DVD. Vi setter på radaren og går under dekk. Selv om vi ikke ser mer enn en båt eller to i døgnet er det greit å ha på radaren, plutselig kommer det et lasteskip…. I stille perioder reduserer vi seilføringen og vi kaster oss utti. Det er sært å ligge midt utti atlanteren og duppe med 5000m vann under seg. Vi er litt engstelige for det er hai i området, men vi har ikke sett noen og det er steikvarmt så vi avkjøler oss litt nå og da. Delfinene er fåre faste følgesvenner og dukker opp fra tid til annen. Vi hadde en litt ubehagelig opplevelse den tredje dagen da et par delfiner begynnta å gnage på roret vårt! Vi prøvde å jage de bort med båtshake og tau, men de syntes det var festlig å gnage litt på roret og ga seg ikke før etter en snaue ti minutter. Det ble heldigvis ingen større skader, men gelcoaten mangla litt her og der….
Den fjerde dagen til havs, på min morgenvakt setter jeg kaffen i vranga i det jeg får mitt første møte med flyvefisk. Jeg sitter å nyter morrakaffen da en flokk på ca 50 flyvefisk tar av to meter fra skutasida. De var utrolig flyvedyktige og kom opp i høyde med targabøylen vår. Heldigvis var de også ganske retningsstabile og jeg slapp å få et par flyvefisk i panna slik som jeg hadde fryktet…. Herfra ser vi flyvefisk litt nå og da, et artig innslag. Vi har enda ikke fått fanget en flyvefisk, men sånn som de hopper og flyr rundt båten er det bare tidsspørsmål før en ligger og spreller i cockpitt!

Den sjette dagen får vi nærkontakt med hval! Martin så først ei fontene i horisonten og etterhvert så vi et par hvaler et par hundre meter fra båten. Vi stroppet oss godt fast til skuta i tilfelle vi skulle kollidere med en.Det er råspennende å følge med på hvalene, de er STORE og mektige i bevegelsene. Mens vi titter mot horisonten på babord side kommer det plutselig en hval opp kun 2-3 meter fra skutesida på styrbordside! Jeg holdt på å pisse i buksa der det store hodet kom opp og tittet før den forsvant ned i dypet igjen. Det går ikke an å komme nærmere uten å kollidere…..

Seilasen fra Canari til Kapp verde har hittils vært den beste. Vi storkoste oss ombord og hadde greie vinder. 6 dager gikk overraskende fort og greit, vi ser frem til atlanterhavsseilasen og håper på tilsvarende forhold!

Seilte distanser:
1 Døgn: 103 nm
2 Døgn: 135 nm
3 Døgn: 138 nm
4 Døgn: 105 nm
5 Døgn: 135 nm
6 Døgn: 140 nm

Cabo Verde!
Nå vet vi hva kultursjokk er. Det å ankomme Afrika, for første gang i livet, i seilbåt fra Gran Canaria, det er kontraster! Fra å sitte på fine resturanter og spise god mat kom vi til bygninger som var gamle og slitte. Det var ikke uvanlig at den ene delen av huset hadde rast, men da flyttet man til andre siden. Vi la oss heldigvis i Palmeira, et lite tettsted hvor det bare var langturseilere som var turister. Palmeira var kanonbra, de små butikkene hadde et meget begrenset utvalg, men de som sto i butikken danset og smilte.Ellers var det artig å se at noen av gutta hadde fått kjøpt radioer, som de gikk rundt med på samme måte som vi har med oss Ipod og andre mp3 spillere.

Vi traff Sølve, Stian og Siobhan fra Uredd og Hilde og Harald fraManjana i havna og det gjorde godt å treffe andre nordmenn som lever på samme måte som oss. Den første dagen i Afrika dro vi til Santa Maria, den største byen på øya. Vi ble virkelig imponert over kollektivtraffikken. I motsetning til bussene hjemme som har rutetider de alltid er for sene til, ble vi plukket opp av en bil på vei til “busstoppet”. Her kjørte nemlig en stor mengde biler rundt og plukket opp folk. Turister ble plukket opp på lik linje med innfødte, og vi betalte 12 kroner for skyss til andre siden av øya! Jeg var igjen ikke sikker på hva som skulle møte oss, men det var klart at dette var turistbyen på øya, her var det hoteller, barer og butikker. OG selgere, en gutt på vår alder fulgte oss i tre-fire timer, til og med på bar så ble han med og fungerte som guide. Vi prøvde flere ganger og kvitte oss med han, men vi var ikke harde nok. På baren så kom bareieren bort til oss og gav oss presanger, hans første sønn fylte ett år i morra, så han ville sikre seg lykke. Kult tenkte vi, og fikk hvert vårt armbånd. Da vi betalte for oss og gikk kom han løpende, rasende fordi vi ikke hadde vært bortom juggelsjappa hans, som lå inne i barområdet. Vi hadde jo fått gaver og alt! Det endte med at jeg kjøpte med noe pjus. For å bli kvitt “guiden” vår som vi nå begynte å få rimelig dårlig samvittighet for å “dra med oss” gikk vi med på å se butikken hans. Det viste seg og være en liten bod på et lite marked, med store priser. Det ble en tre elefant til kartbordet på Goodyear. En lekse var lært, bløthjertede personer blir lurt i Afrika, og pengene gikk ikke til de fattigste. Heldigvis var det jo ikke snakk om mye penger, men vi bestemte oss da for å opptre litt hardere, samt å prute mer. Allerede første dagen så skjønte vi at menyen måtte legges om, frysedisken var ikke som på Kiwi hjemme, så kjøtt ble raskt uaktuelt. Vi traff Rene igjen, langturseileren fra Cederia, det var trivelig. Men det var tydelig at han gled mer og mer ut jo lenger han hadde vært på tur. Et annet nytt friskt bekjentskap var Bjørn, en dansk soloseiler som seiler “Chili”. Han ble med oss ut på resturant på kvelden, og vi fikk servert tunfisk og en annen fisk som betjeningen ikke kunne navnet på. Det som gjorde det eksotisk var at det ikke var noe meny, vi satt og ned, og da var det bestemt at vi skulle spise fisk, dagens rett. En gammel tysker hadde slått seg ned i byen og prøvde seg som turist informasjon. Han sa han skulle skaffe grillmat og lokal musikk til oss på lørdagen. Lørdagen kom og de unge guttene fra byen samlet seg på stranda under et tre for å drikke, de trommet i mange timer mens de hoppet litt og sang. Bortsett fra alkoholen så var det akkurat slik vi trodde det skulle være i Afrika. Vi møtte tyskeren, sammen med en del andre seilere og ble med til et sjabby sted. Musikerne og danserne kom aldri, så samlet alle de norske båtene seg hos Manjana, men vin, gitar, munnspill og en “Smørekoppens visebok” fra NTNU. Dette ble en kveld med norsk glasang, litt blues og særdeles god stemning som varte langt ut i natta.

Kapp Verde skulle utforskes, så vi dro formiddagen etter til Boa Vista, en mindre øy, med mindre befolkning dagen etter. Vi fikk da turens første fisk på en stor sluk smurt inn i smør med ei spansk pølse på kroken. Fangsten var en to kilos tunfisk! Etter en kaotisk landing av fisk som glapp av kroken så sprellet den rundt i cockpit, hvor Anders skulle dælje den i huet med en jernstang. En liten bommert førte til at fisken fikk en infernalsk rykning som gjorde at den faktisk sprellet så mye at halen ramlet av! flere velrettede slag avlivet den så ganske effektivt. Problemet er at tunfisk består 90% av muskler, med tilhørende mye kramper så cockpit ble dusjet i blod! Det så ikke bra ut, men vi har nå en bedre plan for neste fisk.

Vi følte oss ganske store helt til vi så at de lokale gutta dro på fisketur med trillebord!

Etter å ha vunnet fiskekonkuransen med Uredd, og bresket nesten hele seilgarderoben i en slags regatta kom Uredd over til oss på kvelden med tilbehør og vi hadde en fiskemiddag hos oss. Boa Vista var en sandete utgave av Palmeira, men her skjer det ting. Vi pratet lenge med bakern, som var fortvilet. Det er nå ca 3000innbyggere på øya, og i løpet av det neste året så blir det bygget hoteller med 3000 sengeplasser her! Prisene stiger raskt, de er nesten seksdoblet de siste to årene! Taperne er selvfølgelig innbyggerne, lønna stiger ikke i samme tempo. Alle som kan er nå snekkere, murere eller elektrikkere. Vi er usikre på valgbarheten av yrke her… Verneutstyr er det nok dårlig med, vi møtte tre unge gutter på vei til siesta som så ut som spøkelser, ansiktene, klærne og hele kroppen var dekt av grått støv, bare øynene og munnen syntes samt litt sprekker i ansiktsmaskene når de smilte. Vi kan si mye om innbyggerne her, men de skal ha for at de er utrolig vennlige, spør vi om veien til noe de skjønner hva er så følger de oss gjerne igjennom hele byen og frem dit vi skal! Bakern vi snakket med åpnet en pizzeria dagen etterpå, og ville at vi skulle komme dagen etter. Da blåste det imidlertid så mye at vi ikke ville forlate båten. Vinden er full av sand, så hele båten er nå gul av fint sandstøv. Dagen etter på løyet det såpass at vi dro til pizzerian, men da hadde ikke pizzamannen hans kommet. Dette er typisk for Kapp Verde, maten må gjerne bestilles en dag i forveien, og det skal ikke så mye til før planer går i vasken. Vi fant da en annen resturant som var kjempeålreit! Der hadde de litt godsaker på lager så vi fikk både øl og pizza. Dagen etter dro vi igjen til bakeren, han kunne nemlig skaffe oss hvetemel. Det ble åtte kilo mel, fordelt i to poser, helt ordinære bæreposer! 4 til Uredd og 4 til Goodyear. Bakeren var også en altmuligmann skulle det vise seg, han var stadig vekk borte for å hente ting, lakk til vinduer osv osv. Han kjente alle i byen virket det som, og fikset det slik at politiet kom og gav oss båtpapirene på en lørdag, når de holdt stengt! Bra baker med andre ord!

Boa Vista er et vindsurfer paradis, det blåser bestandig og vannet er varmt. Stive priser førte til at planene våre om å utfolde oss maksimalt i det våte element ble lagt på is. Men Siobahn som følger Uredd over Atlanteren hadde med sin egen kite og kiteboard. Vi fikk testet kiten på land, noe som var mer enn nok i den sterke vinden. Vi fløy, løp og ble tauet bortover på stive bein. Kiting har vi nå lært at er kompliserte saker, og på Boa Vista blåste det for mye for nybegynnere de dagene vi var der. Surbrettet mitt ble også testet, men ubrukelige bunnforhold og uforutsigbare bølger (Det alle dårlige surfere skylder på?) gjorde sitt til at det ble bare surfet en dag. Rett utenfor ankringsplassen lå det en øy med restene av et gammelt fort, et fyrhus og utrolige mengder sko! Hele østsiden av øya var gravplass for haugevis med sko som hadde drevet iland, Bjørn fant seg et par som var ganske like som han tok med videre. Kiten ble såvidt luftet, men sterke vindkast truet Stian med å tjuvstarte på Atlanterhavskryssingen, så da gav vi opp prosjektet

Vi seilte fra Boa Vista til Sao Nicolao om natten, det var mye bølger og god vind. Vi holdt i lengre perioder over 7 knop. Anders så på kvelden ei stor rokke som hoppet høyt opp i lufta, tok salto og forsvant ned i dypet igjen. Sao Nicolao er en høy øy med en vulkan på toppen. Den er ganske høy, med dype renner som førtes sterke vindkast ned til byen. Det var konstant urolig vind de dagene vi var her. For første gang på turen ble vi kjent med begrepet “Dingyboys” så fort dreggen var i vannet skyntet de unge gutta (6-12år?)i byen seg til fartøyene sine for å besøke oss. De kom padlene på isoporplater, og ja, stort sett alt som kunne flyte. De var mest interesert i karameller og penner, selv om Escudos (myntenheten i Cabo Verde) også var populære. Da vi satt oss i dingyen for å ro til land gikk alarmen, da strømmet gutta til, hylende på hundre meters avstand “me gard!” Det var vanlig å gi noe slikt som åtte kroner for å ha levende alarm på dingyen. Kvaliteten varierte veldig, noen fikk penger og løp rett til butikken for å kjøpe snop, andre ble på vakt til det ble leggetid. Da kunne imidlertid storebroren komme og overta. Vi gav alltid tillatelse til at de kunne avbryte vakta for å gå på skolen. Det som imponerte mest var en krabat som var lur nok til å være stille da vi tidlig en morgen kom roende. Han fikk ansvar for to dingyer, og ble der HELE dagen mens vi (danskene i Avalon og Chili, og de staute kara i Uredd og Goodyear, for ikke å glemme Siobhan, den irske jenta med forbindelser til IRA…) praiet en bil, en sjåfør og en fyllesyk guide som skulle vise oss øya. Sjåføren straffen toyota Hiacen opp bratte traktorstier, skrapet nedi mang en dump før bilen fikk nok og vi måtte gå det siste partiet opp. Alle var imponerte over hva Hiacen hadde prestert, men da den gale sjåføren hadde hentet nok fart suste han videre forbi oss! Vi skulle egentlig se en vulkan, men disen lå lavt så vi gikk ca 45 min til det siste platået før vulkanen. Dette var siden som vinden kom inn på, så det var fuktig luft og grønne planter overalt. Av denne grunn heter Sao Nicolao “den grønne øya” Da vi kom ned til bilen igjen så Stian i uredd at den manglet en hjulbolt. Med de bratte bakkene i bakhodet gikk alle nordmennen ned det bratteste partiet. Hadde bremsene gått varme så hadde det vært game over i de bakkene! Danskene derimot satt gladelig på ned igjen… Endelig nede på veien så hadde vi kort fortalt en halvtimes kjøretur over øya, før vi snudde og kjørte tilbake. En liten landsby, ingenting å se på! På dette tidspunktet begynte 12stk i en toyota hiace å bli trangt!

(resten av øya var sand, stein og vulkan!)

Dagen etter lå jeg på morgenen etter i vannet med dykkemaska på og skulle titte på hvordan dreggen lå. Da jeg kom opp igjen sto Stian og vinket febrilsk fra Uredd og spruten sto rundt Sølve som svømte tilbake til båten. Hai, HAI!!! Jeg prøvde på et tørt “kødder du?” Svaret hørte jeg ikke, for da svømte jeg det jeg var kar om tilbake til Goodyear! Stian så en haifinne pløye vannet ca hundre meter borte! Finna ploget vannet ganske langt, noe delfiner ikke gjør. Vi tror det dreier seg om en ufarlig haitype? senere på ettermiddagen svømte ihvertfall en lokal fisker fra seilbåt til seilbåt med en pose full av fisk.

Den siste øya i Kapp Verde gruppen som vi skulle besøke før vi krysser Atlanteren er Sao Vicente. Dette er den øya med flest innbyggere, en liten by og asfalt! Vi er nå igang med de siste forberedelsene. Første dagen på øya dro vi en gjeng seilere på resturant, den så bra ut så alle bestillte kjøtt! Vi hadde ikke da smakt ferskt kjøtt på ca to uker, så det var litt av en begivenhet! Ikke så utrolig overaskende så endte tre av oss opp med løs mage. Jeg, Martin, ble i tillegg slapp og hadde vondt i magen i over et døgn. Det føltes som om jeg hadde spist en hel pakke gjær…

I likhet med mange andre her drar vi herifra 1. desember, det blir spennende! Vi gleder oss skikkelig til å komme igang med litt skikkelig seiling!

Se også albumet vårt for et nytt album med flere bilder.