I Spania begynte et nytt kapittel på ferden. Det gikk fra å ha et ekspedisjonspreg med mange adrenalinfylte øyeblikk til en langt mer behagelig feriestil.

I Cederia hadde vi i utganngspunktet kun tenkt til å bli til de åpnet bensinstasjonen så vi fikk fylt vår knusktørre dieseltank etter biskaiaoverfarten. Men det viste seg at Cederia var en meget tiltalende pittoresk fiskelandsby som appelerte til lengere opphold. Vi ble kjent med den eneste andre seileren i bukta, Rene en 62 åring fra Nederland som seilet solo sammen med sin katt. Rene hadde seilet jorden rundt flere ganger før og hadde massevis med erfaring og historier. Martin og jeg satt som tente lys og hørte han fortelle om livet som seiler i stillehavet for 40 år siden! På lørdagen var det “Music in town” Rene, Martin og jeg dro på land med forventninger om litt gitar, banjo og spansk kultur, men der tok vi feil… De hadde nemlig leid inn et spansk band som utelukkende spilte AC/DC sanger på mildt sagt dårlig engelsk og det var for Rene et forferdelig ståk. Men hele landsbyen samlet seg om scenen og stortrivdes med litt oppstandelse. Alle var med og det var herlig å se 80 åringer danse seg til skikkelig rock og prøve å sjekke opp servetrisene i baren! Når vi hadde fått nok AC/DC dro vi litt til utkanten av landsbyen og tok inn på en pub. Like etter vi hadde funnet et bord ankom en gjeng gjester fra et spansk bryllup, de hadde med gitar og det ble allsang, god cervesa og en kjempekveld! Bensinstasjonstoppen vår varte i fem dager, men vi har nok av tid, vi blir der vi trives!

Bilde av Rene utenfor Cederia

Vårt neste stopp ble La Coruna, en spansk storby med historisk sus! La Coruna har vært et strategisk militært punkt siden romerene og Cæsar regjerte. Det var mye spennende å titte på. I byen var det kirker på omtrent på hvert hjørne og det vrimlet med smug og småtorv. Det var ingen problem for oss å gå oss bort… Vi bestilte ny ankervinsj i La Coruna og fikk føling med den spanske inneffektiviteten. Det var selvsagt ingen problem, vinsjen skulle ankomme etrtermidagen dagen etter. Men det ble manjana-manjana, siesta-siesta og litt til før vi tre dager etter avtalt tid fikk vinsjen… I La Coruna møtte vi Maren, ei tysk jente som hadde gått pilegrimsleden fra frankerike til Santiago de Compostella og ut til Finisterre. (900km!) Hun bodde hos oss et par dager og vi hadde mye moro sammen. Hun var aerobic og yogainstruktør så om morgenen hadde vi yoga på dekk! Folka i båtene rundt oss og Maren flirte godt av Martin og min utførelse av yogaen, vi er nok mer egnet til tømmerhoggerbevegelser… Men gøy var det, og definitivt noe annerledes! Fra La Courona seilet vi videre til Portosin.

Maren lagde middag til oss.

Vi ankom Portosin ca klokka 5 på natta, vi hadde rundet Kap Finisterre i moderat vind og med litt urolig sjø. Anders tok den siste vakta inn bukta og hadde et svare strev med krappe bølger som gjorde at dyna ved flere anledninger ble løftet av meg når jeg “sov”, båten ble kastet hit og dit. Portosin er et lite tettsted med noen barer, resturanter, to slaktere, en baker og et supermarked. Alt som finnes av turister er seilere som benytter den bra marinaen, men de er stort sett rike og holder seg i yacht club`en. Vi lå på dregg på utsiden og holdt oss mest for oss selv. Vi hadde nettilgang i båten via antenneforsterkeren vår slik at vi fikk kontakt med de hjemme, luksus! Vi skulle bare ligge i Portosin en natt og så seile videre til Vigo, men det ble varslet stiv kuling, regn og torden og når det kommer mitt imot så ble det lett å bli værende. Det som ble litt problematisk var at jeg hadde kjøpt meg en bussbillett fra Vigo til Lisboa for å møte Henriette og Joakim, og nå kom vi ikke til Vigo med seilbåten. Vi tok avgjørelsen om å bli i Portosin et døgn til sent lørdag, og jeg dro litt frustrert til et lite, forholdsvis stille og stengt tettsted søndag for å finne ut hvordan jeg kunne komme meg til Vigo mandag morgen. Det er snakk om en ganske betydelig avstand og ingen direkte forbindelse. Løsningen ble å sette meg på den eneste åpne baren og snakke med bartenderen. Det var tre generasjoner av damer som sto bak bardisken, den eldste skiftet bleier på den yngste mens det midterste leddet som kunne engelsk hjalp meg med å snekre sammen en reiserute. Den ble som følger: Taxi 0630 Fra portosin til Noia, buss 0645 fra Noia til Santiago de Compostella, tog fra Santiago klokka 0810 til Vigo, for så å rote gatelangs for å finne bussen til Lisboa som gikk klokka 11.15! Det var jommen kjekt å få hjelp av en som kunne spansk og var lokalkjent! Bartenderen sto i telefonen drøye 20min for å hjelpe meg. Jeg hadde ikke klart det uten henne!

Turen til Lisboa var lang, og ble enda lenger da jeg skjønte at jeg måtte stille klokka en time tilbake når vi kom til Portugal. Mandag ettermiddag så kom Henriette flyende, tirsdag kveld kom Joakim, det ble en bra kveld på resturant, med god pasta og en mugge sangria til dessert, vi rakk også en liten pubrunde før vi tok kvelden. Onsdagen tok vi buss tilbake til Vigo der vi møtte Anders som hadde seilt alene fra Portosin.

Bilder fra Lisboa og bussturen til Vigo

Vi dro ut og spiste lasagne i Canges hvor båten lå, dagen etter bunkret vi for tre dager og dro ut for å utforske tre lovende øyer like utenfor Vigo. Vi fant tre store øyer med hvite strender og bratte topper. Den første dagen ble brukt til å nyte sola på stranda(1km lang!) som vi hadde for oss selv før vi besteg den nest høyeste toppen på øya. Den er et ferieparadis om sommeren, da er det to resturanter i drift der, og ferjene går i skyttel til byene i nærheten, men nå var sesongen over slik at vi fikk øya for oss sjøl, SYND! Øya var i stor grad et “naturreservat” og det var krydret med skilt som skulle begrense adgang hit og dit. Naturreservat på spansk betyr noe slikt som park på norsk, motorsag var flittig benyttet… Vi valgte den norske betydningen av nattureservat og forlot de godt opptråkkede stiene. Vi gikk på en smell da den norske lyngen var fraværende, og overalt vi prøvde å gå så fant vi bare tornekratt! Antrekket var jo fortsatt badeshorts så resultatet ble en mengde skraper på bena, hardest gikk det utover Henriette som beklaget seg merkbart da hun skulle gå i kjole senere, men sånn er det å være med på ekspedisjon På toppen var det bratt så det ble buldring på Anders og Joakim som hadde med klatresko.

Dagen ble avsluttet med fløtegratinerte poteter, bearnaisesaus og BIFF! To flasker rødvin gjorde at natta kom fort. Det som nå hadde blitt torsdag ble en ren stranddag for alle utenom Anders som gikk seg en tur til fyret på øya. Joakim og jeg hadde et bra dykk, men satser på at dykkinga blir enda kvassere i Kariben. Joakim disket opp med en nydelig hjemmelaget lasagne på kvelden, det er godt å få besøk!

Fredagen skulle vi seile til Peniche, men vinden var fraværende så det ble motor… (IGJENN!!!!) Joakim skulle fly fra Lisboa så vi måtte sørover. Vi så noen hvaler (niser denne gangen) rundt båten, og såvidt noen delfiner som hilste på oss på formiddagen, ellers ble det latmansliv i båten hvor lite skjedde. Henriette ble rammet av en lei forkjølelse og slumret det meste av dagen, vi andre leste og slappet av. Om natten kom delfinene tilbake og gjestene våre ble skikkelig begeistret da en stor flokk delfiner fulgte båten vår en lengre periode. De kom og gikk hele natten, Joakim fikk den tvilsomme gleden av å ta en nattevakt, noe han syns var kjedelig da det ikke skjedde noe som helst. Takk uansett Joakim, det var godt å sove!

Det var bollefest i cockpit og Joakim tapte høflig nok “senk båten” spillet:)

Peniche var akkurat slik jeg husket det fra jeg var her for to snart to år siden, de hadde bare flyttet noen gater (jeg trengte ikke kart, for jeg hadde vært her før! Det ble to gode “snarveier” av det ). Avstander jeg bare hadde kjørt i bil for to år siden er mye lenger når man må gå! Vi skulle til Baleal, stedet jeg prøvde å surfe forrige gang jeg var her, og vi fikk heldigvis haik med en minibuss full av slovenere. Jeg kjøpte meg et billig surfebrett av han ene, så ikke bra ut med det virket! Anders og Joakim leide utstyr og vi herjet i bølgene hele dagen!

Herlig! Henriette var fortsatt syk så hun ble på stranden, hun skal på brettet i Karibien! Tirsdagen hadde Joakim vært her en uke, så han tok bussen til Lisboa klokka 0630. Vi brukte dagen til å slappe av på stranda, Peniche er en deilig by å være i! Onsdagen seilte vi videre mot Lisboa og hadde et greit gennakker seilas, Henriette nøt livet på soldekket, og vi ankom Cascais (like utenfor Lisboa) der vi la oss på dregg.

Cascais er kjent for å være “de rikes lekeplass”, vi så for oss at det var ganske dyrt å ligge til kai. Heldigvis kom vi noen dager etter at sesongen var avsluttet, så istedenfor 38 euro, måtte vi ut med 10! Anlegget var supert, her lå de gamle whitbread båtene, noen skikkelig svære seilbåter med mannskap, blant annet båten til skipsreder Ugland. Siden Goodyear kommer i en litt annen klasse så havnet vi i heeelt andre enden av marinaen, men det var bra, for da ble vi liggende rett ovenfor Thuva og Olav i “Orion”! Dette var et norsk par som vi snakket mye med. Når vi hadde fått lagt fra oss båten her så dro vi på sightseeing i Lisboa. Jeg tror vi fikk sett det viktigste, vi hadde ihvertfall en kjempebra dag. Tro det eller ei så klarte ingen av oss tre og ta et eneste bilde denne dagen! Tiden begynte å renne ut for Henriette, så dagen etter vi hadde vært i Lisboa dro Henriette og jeg til Madrid, vi fikk to dager der før Henriette fløy hjem igjen. Mens vi var i Madrid brukte Anders tiden til å sette i stand båten for turen til Madeira og innstalerte ankervinsjen vi kjøpte i La Coruna, snakk om å trekke det korteste strået… Jeg kom tilbake mandag morgen, og vi brukte tiden frem til onsdag ettermiddag utelukkende på å få ferdig ankervinsjen, MANJANA MANJANA! Tilgjengeligheten på deler og utstyr er til å grine av! Vi sa farvel til Olav og Thuva onsdag ettermiddag og la i vei mot Madeira.

En havseilas Cascais- Madeira

Vi bunkrer opp mat og diesel og drar fra Cascais på kvelden. Klokka er 18 og vi har 500nm (ca 1000km!) med åpent hav foran oss. Det kribler i magen, får vi godværsbør? De første timene suser vi avgårde i 8 knop på kryss med to rev i storseilet og ei lita flik av forseilet oppe. Det blåser kuling, 15m/s. Ombord på Goodyear har vi en vaktordning som sier fire timer av og fire timer på vakt. Frivakta går stort sett med til å sove det første døgnet. Martin disker opp med biff, bearnaisesaus og poteter! (Det kan være et strev å holde maten i grytene…) God mat er viktig for å holde moralen oppe til sjøs, også når det slingrer og er litt ukomfortabelt. Så etter halvannet døgn treffer vi den nordøstlige passaten som blåser jevn frisk bris over atlanterhavet og vi sprir forseilet og setter storseilet mot lo. Nå som vinden har løyet litt av holder vi en fart på ca 5.5 knop. Dette er veldig behagelig seilas. Autopiloten styrer, vinden virker en del mindre enn hva den egentlig er da den er med oss, og rorvakta består mest i å følge med at man er på kurs. Her ute er vi alene med havet, det er 5000m dypt. Vi baker brød og lager gode middager, hører på musikk og leser bøker. Så langt fra sivilisasjonens lys byr nattevaktene på fantastiske stjernehimmeler, og man har tid til å reflektere over livets gåter. På det tredje døgnet løyer det av litt mer og det blafrer i seilene fra tid til annen. Så etter tre døgn og ti timer ser vi endelig land igjen, det er faktisk et befriende syn! Og et par timer senere setter vi våre ben på brosteinen i Fuchal, Madeiras hovedstad og vi er kjempefornøyde med seilasen og håper på tilsvarende når vi om en uke skal videre til Kanariøyene!